Windir - Sartesmeden Og Lundamyrstrollet

Svartesmien budde pao Bjeddla i Saogndal. Da va dai daga dao ra draiv trådl i adle grende, or haug å hamra, adle staa i frao, å gjore jabnast ubya. Some hadde tihelde aolmannavegen å skremde live ao farande fålk itte aodaga; da felaste ao dissa va Lundemyrstrodle so hildt seg pao Londamyri midt i tjokkaste bøgdi. Svartesmien aotte ait trållsverd, Flusi nabne va. So hende da ain laurdagskveld at han etla seg pao utfer. Han stelde seg, stakk Flusi i slirao, tok ni bakkadn å følde vegen haim onde londadn dar han hadde myri framføre seg. Ho skjain å blainkte i maonaskjine. Å no saog han Londamyrstrådle so laog å sov, styggjele stort å hadde braitt seg midt ut yve myri. Men dao rann sinne i svartesmien, aotte han makt å sverd, so fekk han no råyna daim bi gjera ende pao uvite. Darme raiv han Flusi å rik staole rett i bringao pao ra. Dao vakna fodla trådle å skvatt opp, da vrai seg onde styngjen å fraista kvitta seg me sverdet. "Stikk å drag" skraik trådle å tainkte å fao Svartesmien ti å dra sverde aott seg atte. "Lat staonda so staind ti maondags" sa smien, å darme drog han vegen sin viare ti sjøs. No laut trådle ti. Dao Svartesmien for haimatte, va ra daudt, å so stakk han Flusi i slirao. Men dao åpna ra seg tri porta hiti Låftesnesfjedle, å utao dai urde å krauk ra trådl, smaoe å store. "No e bestn daue, no e bestn daue!" skraik rai. So kom dai å tok Londamyrstrådle mødlo seg å drog ra me aover fjorn å inn igjøno ran støste portn. Dar kvark trådlatye. Siao lit portadn seg atte, å fjedle gjåymde ra skremlige følgje i faonge sitt. I laonge tie ittepao ottast fålk å fara her, å helst om kveldadn. Da blainkte so onderle rao nire pao myri i maonaskjine. Skrymsledn råyvde seg, å ri tyktest håyra trådlaskrik gjøno daln. Kan henda trådli va attekåmne.